På vei for å finne roen

Å besøke en del turistforeningshytter på vei til DNTs landsmøtet i Geiranger (3.-5. juni) er en god ide, særlig når det samtidig gir en ypperlig anledning til å ta pulsen på kyst- og fjordlandskapet.

Nasjonlparkplanen og verneplanene for vassdrag har bevart i hvert fall noe intakt natur innover i landet, mens her ute (jeg er på vei fra Måløy til Runde i Herøy i dag) har det ikke så vidt meg bekjent vært foretatt noen helhetlig vurdering av landskapet. Ikke bra. Det er særlig her vi finner det som er unikt for Norge, et bebodd kyst- og fjordlandskap der fjell møter hav.

En reise i kyst- og fjordlandskapet på vestlandet gir tid til ettertanke. Og til å finne roen. Stadlandet er foreløpig fritt for vindindustrianlegg. Foto: Oddvin Lund

Joda, jeg har sett noen fine fosser. Favoritten så langt er den i Haukåvatnet i Flora kommune. Noen, kanskje 20 prosent av dem, vil nok overleve bølgen av vannkraftutbygginger vi er godt inne i nå.

På slike reiser har jeg alltid med meg noen sakspapirer. Denne gangen de som gjelder kraftledningen fra Sogndal til Ørskog. Det har ikke vært spesielt oppmuntrende å observere naturperler som vil bli kvestet av «det største naturinngrepet etter istida.»

Best å komme seg lenger ut på kysten, tenkte jeg. Der går det vel fremdeles an å senke skuldrene? Frokosten ute på plattingen ved Skongenes fyr i dag, med verdens fineste utsikt til Stadlandet, ga livet ekstra mening. Medbrakt elgpølse fra Valdres bidro som kontrastinspirerende «food for thought», men bare tidvis klarte jeg å ignorere de 13 vindturbinene som står og vifter på nabohalvøya. Hva er det med meg? Har jeg blitt en gretten, gammel gubbe? Jeg tror ikke det, disse vindindustrianleggene er så fremmede, gigantiske og synlige at de helt tar knekken på essensen av landskapsopplevelse, nemlig roen.

Men nå skal jeg ta ferja over til Gursken og komme meg videre til magiske Runde, et inntil videre vindturbinfritt territorium.

Hvordan skal det gå med den psykiske helsa vår, spør jeg meg, hvis det blir langt mellom stedene vi kan finne roen i landskapet? Ikke dumt at vi skal vedta en resolusjon om folkehelse på landsmøtet.

2 kommentarer til På vei for å finne roen

  1. Må si meg enig i dette du nevner med den psykiske helsa, for dette med strømster og strømlinjer som lager geometrisk skrikende linjer i landskapet er forstyrrende. Dette merker jeg selv også når jeg er ute i naturen. Min lidenskap er landskapsfotografering, og da ønsker jeg å fange scener og øyeblikk fra naturen som viser fargene… de naturlige linjene, men mange plasser kommer disse dinglende strømlinjene og ikke minst strømmastene som ødelegger bildene. Ikke bare ødelegger det for et vakkert naturbilde, men aller verst ødelegger det opplevelsen. Det føles som en spottelse for den anstrengelsen en har lagt ned for å komme til den plassen en ønsket å forevige. Som en McDonalds-resturant på toppen av Mount Everest.

  2. Terje Blomseth sier:

    Det er jo klart forstyrrende med master og strømlinjer. Vi liker det IKKE.. Men kan vi forsøke å snu hodet en annen vei?. Vi vil jo ha strøm i kontakten.
    Neste gang jeg er der ute, skal jeg se en annen retning og finne roen likevel.
    Men jeg liker ikke denne utbyggingen, vi kan bare drømme om å stoppe den.