Lokal naturforvaltning?

Skrevet av Ketil Skogen som gjesteblogger for Den Norske Turistforening. Innlegget stod på trykk i Fjell og Vidde nr. 4/2013. Ketil Skogen er sosiolog og seniorforsker på Norsk institutt for naturforskning (NINA). Han har studert konflikter om naturforvaltning og naturvern i en årrekke.

Vi er midt i valgkampen, og «lokal naturforvaltning» ser ut til å ha blitt en kampsak for flere partier. Bildet de tegner er omtrent slik: Naturen forvaltes i dag slik at norske bygdesamfunn, der alle innbyggerne har felles interesser, utsettes for maktmisbruk fra Staten. Naturressursene kan ikke utnyttes fornuftig, driftige folk holdes nede, og innbyggernes utfoldelse i utmarka hindres.

Foto Børge Brundtland

Mine lokale interesser blir ofte ivaretatt bedre av Fylkesmannen og Direktoratet for naturforvaltning enn av lokale politikere. Foto av Solund tatt av Børge Brundtland.

Det er her «lokal forvaltning» kommer inn i bildet: Overføring av myndighet til lokalt nivå skal rette opp skjevhetene. Men denne virkelighetsforståelsen tilslører et enkelt faktum: Uenighet om utnyttelse av naturressurser og vern av natur finnes både i byen og på bygda.

Vi er jo alle lokale, vi bor alle et sted. Og mine lokale interesser blir ofte ivaretatt bedre av Fylkesmannen og Direktoratet for naturforvaltning enn av lokale politikere. Mine interesser er nemlig tjent med at de som tjener penger på naturinngrep holdes i øra. Jeg er også lokal, og for meg er det best at de ikke får gjøre hva de vil med vår felles naturarv.

Grunneiere står ofte fram som talsmenn for større lokal råderett. Av og til snakker de om saker som er direkte knyttet til egne økonomiske interesser, som kraftutbygging og nye hyttefelt. Dette er områder der de mener staten bør trekke seg unna. Andre populære eksempler på statlige overtramp er rovdyrforvaltning og skuterkjøring. Det er nærliggende å anta at slike saker, som mange har sterke meninger om, trekkes fram for å framheve et lokalt fellesskap og skape inntrykk av en felles front. Det virker som om hensikten er å drive kiler inn i det systemet som gir en viss kontroll med økonomisk motivert utfoldelse i naturen, for på den måten å svekke dets legitimitet.

Det blir ofte konflikter om bruk og vern av natur, og det kan virke fornuftig å flytte myndighet nærmere folk som er «berørt». Men i dagens politiske klima fungerer dette i stor grad som deregulering og privatisering ellers i samfunnet: Når staten lusker unna, kan lokale maktkonstellasjoner utfolde seg.

De byråkratiske systemene ivaretar til en viss grad hensyn som kan komme dårligere ut i en desentralisert forvaltningsmodell − men som er like lokale og minst like legitime som de som ofte vinner fram. Når myndighet flyttes til det lokale nivået, innebærer ikke det automatisk at vi alle får større innflytelse. Da måtte ulike interessegrupper trekkes inn i beslutningsprosessene på en helt annen måte enn i dag. Lokale politiske organer er sjelden i stand til å ivareta alle lokale interesser like godt. De fleste kommuner mangler dessuten sterke fagavdelinger og den kompetanse som er nødvendig for å stå imot press fra næringsaktører som ofte har allianser langt inn i det kommunale systemet.

Det er viktig at DNT og DNTs medlemmer legger press på partiene for å få fokus på disse problemene. De som hyller lokal forvaltning bør tvinges til å redegjøre for alle konsekvenser av sitt syn. Ja, kanskje slike spørsmål til og med bør få påvirke partivalget til alle som er glade i norsk natur?

 

 

Det er stengt for kommentarer.