Allemannsretten – grundig studert, men hva nå?

Doktorgradsavhandlingen til Marianne Reusch er en milepæl. For oss som arbeider med temaet, og stadig får spørsmål fra turgåere og andre om hva som egentlig gjelder, har vi nå et grundig oppslagsverk å studere. Denne milepælen er fra mitt ståsted mye viktigere enn den nokså marginale revisjonen av Lov om friluftslivet (friluftsloven) som begynte å gjelde 1. jan.

Marianne har hatt et praktisk utgangspunkt, særlig til jurist å være (unnskyld), hun har interessefelt og et aktivitetsnivå som er imponerende. Det gjør at hun er godt kvalifisert til å stille kritiske spørsmål om dagens regelverk, med bakgrunn i hennes egne juridiske studier. Hun nøler ikke med å komme med friske forslag, som når hun under disputasen kastet fram ideer om vi kanskje skulle se på alternativer til å basere oss så grunnleggende på skillet mellom utmark og innmark. Lov om friluftslivet (friluftsloven) tar som kjent utgangspunkt i dette skillet, og sier kort sagt at fri ferdsel- og oppholdsrett har vi bare i utmark.

Jeg gleder meg til å vri hjernen min for å finne andre mulige utgangspunkt for å definere hvor og hvordan vi kan drive vårt friluftsliv. Som tankeeksperiment er dette interessant, men jeg skal innrømme glatt at jeg har stor sans for at vi har skillet mellom utmark og innmark som et prinsipp i loven, og det av en helt spesiell grunn: Jeg forsøker å sette meg inn i turgåerens posisjon, som da innebærer at jeg aldri har lest en tøddel om allemannsretten og i hvert fall ikke lest friluftsloven med forklaringer. Jeg har bare med meg en viss dose vett og en viss observasjonsevne. Hva gjør jeg da? Jo, jeg bedømmer rask og sikkert ganske overfladisk situasjonen der jeg befinner meg, og trekker enten en konklusjon om at jeg kan gå eller raste der eller at jeg ikke kan gjøre det. Hvis jeg ut i fra terrenget og situasjonen ellers mener at her kan jeg gå videre eller raste, uten at det vil plage noen eller noe, ja da gjør jeg det. I motsatt fall snur jeg og går tilbake i det terrenget jeg allerede har vurdert som greit for slik aktivitet.

Ut i fra et slikt perspektiv kan vi si at lovmakerne fra 1957 traff godt ved bruk av skillet mellom utmark og innmark. De forsøkte jo å lovfeste det som tidligere var en sedvane/tradisjon.  Det vi (utidsmessig sosialistisk) kan kalle folkelig forankring er kanskje det viktigste. Det som i følge loven skal være lovlig, bør sammenfalle mest mulig med det som vi (tidsmessig, merkelig nok) kan kalle folk flest sin oppfatning av hva som evt. sjenerer andre eller fører til skade (på naturen for eksempel). Allemannsretten er bare sterk hvis en stor del av befolkningen har en klar formening om at de kan ferdes eller raste i en viss type terreng, og at de som en selvfølge vurderer om man er til sjenanse eller ikke.

Hvis denne forankringen er god, er ikke jusen (unnskyld igjen) det viktigste. Også andre fagfolk, sosiologer kanskje, bør bidra. Det kan være fristende å tenke at en utdyping av loven er veien å gå, med mer detaljerte reguleringer av hva som er lov eller ikke lov. Kanskje det. Alternativet er uansett å holde på at alt må være så praktisk som
mulig. Vi kan fort rote oss opp i en uendelighet av konflikter om regeltolkning.

En kommentar til Allemannsretten – grundig studert, men hva nå?

  1. Halvor Bergskås sier:

    Kommunal natur-rasering og norsk miljøtroverdighet

    I mars skal Stortinget behandle et forslag fra Høyre og FrP om liberalisering av motorferdselloven som skal gi kommunene anledning til å anlegge traseer for fornøyelseskjøring med snøscooter.Dette er en sak som kan gi langt alvorligere følger for norsk natur enn monstermaster i Hardanger og mange andre inngrep som påkaller publikums interesser. Alle behov for nødvendig transport i utmark er i dag ivaretatt ved eksisterende lov. Vi bor i et land der det er vanskelig å komme mer enn noen få km vekk fra en vei. likevel ivrer Høgre og Frp for å åpne for rasering av de siste rester av norsk natur, i ren forlystelse.
    Mang tror vi har motorferdselloven utelukkende for å skape fred og ro for turfolket. Det er ikke slik. Loven er hovedsakelig til for å bevare natur og biologisk mangfold. Hvilke skader motorisert ferdsel medfører behøver ingen debatt. Det er noe vi VET gjennom omfattende forskning og massiv erfaring. Det finnes knapt en flekk på kloden der vi mennesker har kommet til på en lettvint måte, som ikke har fått erfare dette. For de som ønsker å se dette med egne øyne trenger bare en tur til indre Troms for å se på søppeldyngene rundt pilkehullene på avsidesliggende fiskevann, som et lite eksempel.
    Erfaringene etter en prøveordning med noen lovlige snøskootertraseer menes å være gode med hensyn til å redusere ulovlig kjøring. Selvfølgelig er de det. Gjør man kriminalitet lovlig så blir jo kriminalstatistikken fin . Kanskje Høyre og FRP vi prøve dette på en «trase» i Oslo. Hva med å gjøre småkriminalitet og lettere skadeverk lovlig i en bydel? Antall lovbrudd går garantert ned.
    Det er antall scootere som avgjør skadevirkningene. Ingen snøscooter blir anskaffet uten en hensikt om å bli brukt utenfor vei, og det er mulighetene for bruk som avgjør antall anskaffelser. Med økningen i antall scootere de siste årene, selv uten noen liberalisering av loven, så kan vi bare ane virkningene på norsk natur om det fremlagte forslag blir vedtatt.
    Kommunalt ansvar?
    For alle som kjenner lokale forhold og pressgruppene i denne problematikken i norske utkantkommuner, vet at økt selvstyre vil medføre nærmest frislipp av snøscooterinteressene. De som mener at trafikken vil holde seg til traseene i fremtiden etterhvert som motorisert ferdsel alminneliggjøres, kan umulig ha kjennskap til holdningen til dette i bygdenorge. Det må være lov å stille spørsmål om små interessegrupper bør være førende i en så viktig sak for det norske folk og fremtidige generasjoner.
    Norsk troverdighet
    Denne saken står og faller foreløpig på den rødgrønne regjeringen, og vil være en ny pekepinn i norsk synkende miljøtroverdighet. I 11-12 år ble det kjempet for å få værnet et lite» skogholt» av de siste urørte Norske skoger, Trillemarka. Noen år senere hørte vi Stoltenberg bringe Norge til topps som miljønasjon ved å dele ut milliarder til regnskogvern. Ofrer vi nå en ny bit av norsk natur av ren forlystelse, da bør vi stille spørsmål om regnskogmilliardene først og fremst er en døråpner for norsk industri i korrupte land med mye regnskog, fremfor oppriktig miljøhensyn.